Useriøst av Firdaposten!

Eg og Ann Kristin har kjent kvarandre heile livet,  vi heng altså ofte ilag. Sidan valet har vi også blitt kollegaer i bystyret,  og  i Helse og  sosialutvalet.  Vi likar å samarbeide og vi jobbar godt ilag.

Vi har også i den samanheng fleire gonger operert med felles utspel som det står i laurdagens Firdaposten.

Og med det som bakgrunn meinar altså journalist Olav Hatlemark i Firdaposten at det er greitt å kalle meg og Ann Kristin for Aps «Tuppen og Lillemor» i bystyret.

Bakgrunnen for artikkelen er at vi har sendt inn ein interpellasjon til ordførar til neste møte i bystyret der vi utfordrar han til å definere kvas om er ok oppførsel i bystyret og kva han vil gjere for å betre arbeidsmiljøet i bystyret for alle representantane.

Eg og Ann Kristin prydar altså framsida av dagens Firdaposten med overskrifta «Tuppen og Lillemor» vil ha ordførar justis.

Min første tanke er at dette er  lavmål, og det er eit utidig forsøk på hersketeknikk.  Det er rett og slett useriøst å bruke sånne namn på oss. Skal tru om det bare er fordi vi er kvinner eller om to menn for eksempel hadde endt opp med å bli kalla knoll og tott?

Eg har alltid rekna Firdaposten som ei seriøs lokalavis, og håpar dette er ein glipp som dei vil rette opp i. Når dei stiller krav til oss politikarar om å være seriøse, må vi kunne stille det same kravet tilbake.

Men sånn bare for moro skyld: her får dokke Tuppen og Lillemor. For det er nemleg ikkje meg og Ann Kristin;)

Tuppen og Lillemor bor gård i gård;
begge har øyne blå, lysegult hår,
sløyfer i flettene, sløyfer på sko,
forkle med lomme på har de begge to.
Hjem i fra skolen pent hånd i hånd
daglig de knytter "evig vennskaps bånd".
Men plutselig en dag kom de opp å slåss,
"Nå får du aldri mere komme hjem til oss!"

Du få'kke leke mer i våres gård!
Jeg er'kke venner med deg mer.
Jeg skal skli på kjeller-lemmen,
mens du står utenfor og ser.
Du får'ke klyve mer i våres trær
for jeg er'ke glad i deg!
Du får'ke leke mer i våres gård,
når du er så slem mot meg."

Veien til skolen var fryktelig lang
da de gikk hver sin vei for første gang.
Time på time gikk - ikke et ord!
Begge var på gråten. Sorgen var så stor.
Men i det siste store frikvarter
kan ikke Lillemor greie det mer.
"Tuppen! Jeg angrer så på det du vet.
La oss være venner i all evighet.

Kom å bli med bort i våres gård!
Vær'ke sinna på meg mer!
Vi skal skli på kjellerlemmen,
mens de andre står og ser.
Du kan gjerne klyve i våres trær.
Det skal bare du og jeg.
Kom og bli med bort i våres gård,
for jeg er så glad i deg!"